I utdraget "Det dansknorske målstræv" fra Det norske målstræv (1867), gir Knud Knudsen greie for hvordan man kan fornorske det danske språket, slik at Norge får sitt eget skriftsspråk. Han mente at de tre skandinaviske språkene var ganske like, og at det mest fornuftige ville være å bygge bro fra det daværende danske skriftspråket til et norsk fremtidsspråk. På sikt mente han da at norsken ville bli omtrent likt det norske talemålet, slik dansk ligner dansk, svensk ligner svensk osv. Men han mente også at raske endringer også var nødvendig, og la fram forslag til flere reformer som skulle fornorske dansken umiddelbart. Blant disse var å fjerne stumme bokstaver, og forenkle fremmedord.
Knud Knudsen var først ikke fiendtlig til Ivar Aasens nye skriftspråk, men mente at det ville være vanskelig å gjennomføre Aasens idé i praksis. Etterhvert var han imidlertid åpen for det nye landsmålet (nynorsk), og åpnet i 1850 debatten om sammenslåing av disse skriftspråkene, en debatt som i dag, 160 år senere, fortsatt blir diskutert. Men i utgangspunktet var Knud Knudsen tilhenger av en langsiktig endring av skriftspråket, og han har opplevd både motgang og støtte. Et eksempel på den brede støtten han fikk, er hyllesten han mottok på sin 80-årsdag. Blant annet sa Ibsen at Knudsen hadde gitt ham en "sproglig vækkelse".
Hvis jeg hadde vært aktiv i debatten på 1800-tallet, ville jeg nok sympatisert med både Knud Knudsen og Ivar Aasen. I utgangspunktet ville jeg sikkert vært enig med Knud Knudsen om at en gjennomføring av samling av dialekter ville vært vanskelig. Men etter at samlingen var gjennomført, kunne jeg også støttet Ivar Aasen. På kort sikt ville kanskje et helt nytt skriftspråk fungere best, men på sikt ville jeg kanskje støttet tanken om en norsk utgave av det danske skriftspråket.
