Fordypningsemnet

I norskfaget på skolen holder vi på med fordypningsemnet i norsk. Her kan vi velge å jobbe med et emne i faget, for så å framføre arbeidet vi har gjort. Jeg har valgt å jobbe med adaptasjon, og overgang fra et medium til et annet. Her vil jeg jobbe med overgang fra bok til film, og se på hvordan formidlingen blir forskjellig i de forskjellige mediene. Jeg vil se på hvordan historien forandrer seg.

Jeg valgte å jobbe med litteratur og film, fordi jeg synes det er interessant å se hvordan historien endrer seg når den går fra et medium til et annet. Mange som først leser bøker, og deretter ser filmen om den samme historien, sier at de blir skuffet av filmen, eller at «boken var bedre enn filmen». Jeg tror kanskje at de føler dette fordi de dannet seg et bilde av karakterene og verdenen som beskrives, mens de leste boken. Når de deretter ser filmen, er ikke karakterene og historien helt slik de kjenner den igjen fra boken. Derfor føler de kanskje at ting ikke var som de forventet.

For å jobbe med oppgaven min, har jeg valgt å fokusere på historien om Charlie og sjokoladefabrikken. Boken om Charlie og sjokoladefabrikken ble skrevet av Roald Dahl i 1964, og handler om gutten Charlie Bucket, som får besøke sjokoladefabrikken til den eksentriske Willy Wonka. Det er laget to filmer om Charlie og sjokoladefabrikken. Den første kom ut i 1971. Den ble regissert av Mel Stuart, og hadde Gene Wilder i hovedrollen som Willy Wonka. Den andre filmen kom ut i 2005. Den ble regissert av Tim Burton, og Johnny Depp spilte Willy Wonka. Jeg har valgt å fokusere på den andre filmen, fordi jeg har den på dvd. 

Johnny Depp som Willy Wonka

Talemål

I Norge finnes det mange ulike talemål. For å plassere de ulike talemålene geografisk eller sosialt, ser vi på språklige trekk, også kalt målmerker. Et eksempel på et målmerke er uttalen av nektingsordet «ikke». På Sørøstlandet er formen «ikke» den vanligste, mens andre deler av landet sier «ikkje».

For min egen del, har jeg noen tydelige målmerker. I min dialekt har verb i infinitiv e-ending. Jeg sier for eksempel «å kjøpe» i stedet for «å kjøpa». Jeg har ikke palatalisering og ikke tjukk l. Jeg har heller ikke retroflekse konsonanter, og jeg uttaler p t k som p t k. Jeg har skarre-r, og sier «e(g)» i stedet for «jeg».

Det meste av dette tyder på at jeg kommer fra Vestlandet, noe som stemmer bra. Noe som er vanlig for Hordaland er at verb i infinitiv slutter på «a», mens jeg har e-ending. Dette kan kanskje være fordi jeg ble født på Sunnmøre, og bodde der litt før jeg flyttet til Sotra. På Sunnmøre er det nemlig vanlig med e-mål.

Jeg vil si at jeg og mine foreldre har ganske forskjellig talemål. Moren min kommer fra Sunnmøre, og har bodd der mesteparten av livet sitt. Faren min kommer fra Haugesund, og bodde der i hele oppveksten. Deres dialekter er selvsagt preget av dette, noe som gjør at mitt talemål er ulikt fra mine foreldre.

Adaptasjon

Innen litteratur viser adaptasjon til tilpasning eller ny produksjon av et litterært verk fra bok til film eller tilpasninger mellom ulike litterære genre, samt tilpasninger fra bok til teater, film til dataspill og så videre. Adaptasjon av litterære tekster til film har vært vanlig til alle tider, og mest vanlig er det å benytte en roman som utgangspunkt for filmmanus.

Når man leser bøker, tror jeg mange danner seg et bilde av hvordan handlingen foregår. Jeg tror noen lesere får et behov for å vise verden sitt syn på handlingen. Hvis disse leserne er regissører, produsenter eller manusforfattere, kan de bygge på historien i boken, og lage en film. Dette er noe jeg kan kjenne meg litt igjen i: Jeg spiller musikk, og når jeg hører en sang jeg liker, spiller jeg den på piano. Da lager jeg min egen versjon, med små endringer fra den originale versjonen. Filmskapere gjør kanskje noe av det samme når de leser en bok de liker.

På fredag i forrige uke var jeg på kino i Risør, og så filmen The Descendants, regissert av Alexander Payne. Denne filmen er basert på novellen med sammenavn, skrevet av Kaui Hart Hemmings. Jeg har ikke lest novellen, men jeg syns historien ble godt formidlet gjennom filmen.

Filmen Tatt av kvinnen er bygd på en roman av Erlend Loe. Filmen handler om et komplisert parforhold, der en mann føler seg invadert og erobret av en kvinne. Jeg tror temaet er undertrykkelse i parforhold. Kvinnen som beskrives i boka, ønsker å være «sjefen» i forholdet. Dette overdrives, og mannen i boka er naiv og lar seg lett dominere. Dette fører til at de kommer i mange spesielle situasjoner, og filmen blir morsom og underholdende. 

Fra filmen Tatt av kvinnen

Sidemål

Kunnskapsdepartementet la tirsdag 24. januar fram til høring et forslag om å endre norskfaget. Forslaget er utarbeidet av Udir, og innebærer blant annet at det skal være én skriftlig karakter i norsk. Denne karakteren skal omfatte ferdigheter både i nynorsk og bokmål.

Ved dagens ordning får elevene separate karakterer i nynorsk og bokmål. I tillegg får elevene en egen karakter for nynorsk. Derfor får elevene totalt tre karakterer i norskfaget.

Ved opptak til høyere utdanning, brukes ofte et gjennomsnitt av karakterer i alle fag som grunnlag for å komme inn på universitet eller høyskole. Når elevene bare får én karakter i alle andre fag, vil norskfaget, med sine tre karakterer, spille en stor rolle for det totale gjennomsnittet. Noen vil kanskje derfor hevde at norskfaget har fått for stor vektlegging. Dersom forslaget fra kunnskapsdepartementet blir vedtatt, vil antallet karakterer i norsk reduseres til to, noe som vil gjøre at faget totalt vektlegges mindre.

Personlig mener jeg at det er mye i norskfaget som burde endres. Jeg mener at det burde bli mer fokus på skrivetrening, og mindre på litteratur- og språkhistorie. Elevene trenger mer kunnskap om hvordan de skriver tekster som er nødvendige i livet. Et eksempel er jobbsøknader. Dette er noe de aller fleste trenger å skrive, men jeg kan ikke huske at vi har lært å skrive det på skolen. I stedet bruker vi tiden på å lese og analysere gamle tekster.

Når det gjelder forslaget fra kunnskapsdepartementet, er jeg for å sette sammen nynorsk og bokmål til én karakter. Jeg mener at norskfaget burde ha stor vektlegging, både fordi vi har mange timer norsk i løpet av videregående, og fordi norsk er viktig. Men at det skal telle tre ganger så mye som de fleste andre fag, er for mye.

Da jeg skulle velge hovedmål på videregående, valgte jeg det jeg alltid har hatt. Helt siden barneskolen har jeg hatt nynorsk som hovedmål, og dette har fulgt meg gjennom hele skolegangen. Men jeg tror likevel at jeg behersker mitt sidemål, bokmål, bedre enn mitt hovedmål. Jeg føler til en viss grad at jeg klarer å uttrykke meg på begge målformene, men dersom jeg må velge, skriver jeg helst på bokmål.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen