Talemål

I Norge finnes det mange ulike talemål. For å plassere de ulike talemålene geografisk eller sosialt, ser vi på språklige trekk, også kalt målmerker. Et eksempel på et målmerke er uttalen av nektingsordet «ikke». På Sørøstlandet er formen «ikke» den vanligste, mens andre deler av landet sier «ikkje».

For min egen del, har jeg noen tydelige målmerker. I min dialekt har verb i infinitiv e-ending. Jeg sier for eksempel «å kjøpe» i stedet for «å kjøpa». Jeg har ikke palatalisering og ikke tjukk l. Jeg har heller ikke retroflekse konsonanter, og jeg uttaler p t k som p t k. Jeg har skarre-r, og sier «e(g)» i stedet for «jeg».

Det meste av dette tyder på at jeg kommer fra Vestlandet, noe som stemmer bra. Noe som er vanlig for Hordaland er at verb i infinitiv slutter på «a», mens jeg har e-ending. Dette kan kanskje være fordi jeg ble født på Sunnmøre, og bodde der litt før jeg flyttet til Sotra. På Sunnmøre er det nemlig vanlig med e-mål.

Jeg vil si at jeg og mine foreldre har ganske forskjellig talemål. Moren min kommer fra Sunnmøre, og har bodd der mesteparten av livet sitt. Faren min kommer fra Haugesund, og bodde der i hele oppveksten. Deres dialekter er selvsagt preget av dette, noe som gjør at mitt talemål er ulikt fra mine foreldre.