Norskfaget

Læreplanen i norsk etter Kunnskapsløftet har fått mye kritikk, og mange mener at den er for omfattende, utflytende og ambisiøs. Det er blant annet blitt hevdet av Gunnar Skirbekk at læreplanen stiller urealistiske krav til elevene i norskfaget. Det er bestemt at planen skal revideres og en arbeidsgruppe har nylig lagt frem et forslag. 

Jeg går nå i 3. klasse på videregående, og har opplevd denne planen fra jeg gikk på ungdomsskolen. Personlig er jeg enig i deler av kritikken mot planen. Særlig på videregående mener jeg at norskfaget har vært urelevant i forhold til hva vi trenger å lære. Norskfaget er et meget omfattende fag, og vi har mange timer norsk i uka, alle årene på videregående. Når det brukes så mye tid på norsk, mener jeg at vi burde bruke mer tid på relevant læringsstoff.

Det jeg mener er viktig å lære, er ting som de aller fleste kan få bruk for. Jeg kan trekke frem tre eksempler: Vi burde lære å skrive jobbsøknader, CV og debattinnlegg. Jobbsøknader er noe de fleste må skrive i løpet av livet. De fleste som trenger en jobb, må skrive en søknad til denne jobben. Jeg har nå gått på skolen i 13 år, og fortsatt venter jeg på norsktimen der vi skal lære å skrive jobbsøknader. Jeg er 19 år gammel, og mange på min alder er ute i full jobb. Men jeg aner ikke hvordan en vanlig jobbsøknad ser ut.

Elever på videregående burde også lære seg å skrive CV. Jeg har hørt at en CV bør være med i en jobbsøknad, for å vise hvilken kompetanse man har. Dette har jeg forresten ikke lært på skolen. Men jeg mener at det er problematisk at jeg ikke vet hvordan en CV settes opp. Dette er noe de fleste mennesker får bruk for å kunne, men vi lærer ingenting om det på skolen.

Jeg nevnte også debattinnlegg som et eksempel på noen man burde lære på skolen. På dette området fungerer skolen bedre. I 1. klasse på videregående lærte elevene hvordan debattinnlegg skrives, og klassen vår var med i en konkurranse i avisen Bergens Tidende, der målet var å få så mange debattinnlegg som mulig på trykk i debattjenesten BTbatt. Jeg sendte inn mange innlegg, og fikk flere av dem på trykk. Dette var både inspirerende og motiverende, både fordi vi var med i en konkurranse, og fordi det var inspirerende å se mitt innlegg med mine meninger på trykk i avisen. Det er viktig at unge mennesker lærer seg å skrive debattinnlegg, for at de kan bidra i samfunnsdebatter, og delta i demokratiet. Etter min mening er det bra at elever lærer om dette på skolen, men det burde vært mer fokus på det i 2. og 3. klasse.

Hvis norsktimene hadde handlet mer om emner som elevene opplever som relevant, for eksempel jobbsøknader, CVer og debattinnlegg, tror jeg mange elever hadde fått mer motivasjon i faget. Det føles litt meningsløst å analysere noveller fra 1800-tallet, eller islendingsoger fra 1200-tallet, og personlig kan jeg forstå at mange elever mister motivasjonen på grunn av et overdrevent fokus på dette. Samtidig forstår jeg at man ikke bare kan bruke tid på å skrive jobbsøknader, og det er viktig at elevene også lærer om tekstforståelse. Men jeg tror at det hadde slått positivt ut dersom man brukte nyere og mer moderne tekster i analysene. Mange får kanskje et dårlig inntrykk av litteratur fordi tekstene som leses er gamle og urelevante for dagens ungdom. Dersom elevene lærte om tekstanalyse gjennom å lese litteratur som de mener er interessant, tror jeg ikke bare motivasjonen i faget ville blitt bedre, men også den generelle leselysten. 

BTbatt fra 21. oktober 2009. Jeg har skrevet hovedinnlegget om fredsprisen som ble tildelt USAs president Barack Obama. Dette var et av innleggene jeg hadde på trykk i løpet av konkurransen klassen vår deltok i da vi gikk i 1. klasse på videregående.

Litteratur etter 1980

Den siste tiden har vi i norsktimene arbeidet med litteratur fra tiden etter 1980. Vi har lest både romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik (1997), og korte tekstutdrag som står i læreboken. Klassen ble også delt inn parvis, og alle parene fikk tildelt en tekst som sto i boken. Denne teksten skulle parene jobbe med, og framføre arbeidet for klassen.

Jeg kom på gruppe med Morten Mehus, og vi fikk tildelt prosateksten "Ølgjer Bjørnsson var innadvendt". Dette er et utdrag fra romanen Vi har så korte armer, skrevet av Olaug Nilssen, utgitt i 2002. Utdraget handler om to personer, Ølgjer og Styrkar, som møtes på Torgallmenningen i Bergen. Hele utdraget handler om møtet mellom dem, og hva som skjer når de møtes.

Teksten er spesiell og surrealistisk, og vi tror at handlingen veksler mellom å være konkret og surrealistisk. Den har både med realistiske skildringer, og urealistiske tankefulle sidesprang. Vi tror at deler av handlingen foregår som en mental forestilling, der teksten beskriver hva personene ser for seg, eller hvordan stemningen føles. Det brukes som sagt realistiske skildringer, men også overdrevne overdrivelser for å få frem poeng. Et eksempel på dette er beskrivelsen av Styrkar. Han virker som en veldig spesiell person, som ikke helt har tilpasset seg bylivet. For å beskrive han, brukes skildringer som kan være realistiske, blant annet at han har med seg en sekk som kan gjøres om til en krakk, og at han har tykke sokker, fjellstøvler og rød anorakk. Men det står også at han skyter på byduene med hagle, og at han vokser og blir like stor som kjøpesenteret Galleriet.

Vi tenker at temaet i teksten er motsetning mellom by og land. Det handler om personer som kommer fra landet, og som har flyttet til byen. Ølgjer har klart å tilpasse seg bylivet, men Styrkar skiller seg veldig ut i forhold til andre folk i Bergen. Det er en typisk modernistisk prosa, med sitater, allusjoner og tekstbiter fra andre verk. Det blir fortalt i 3. person, med fokus på Ølgjer. Vi får innsikt i det han tenker. Men det er også små stikk av synsvinkel fra noen andre, kanskje noen jenter som sitter og følger med. Det veksler mellom nåtid og fortid, og det er hele tiden overganger mellom ytre og indre plan, mellom fantasi og virkelighet.

Teksten er skrevet av Olaug Nilssen, som ble født i 1977 i Førde, og nå bosatt i Bergen. Hun skriver på nynorsk, og debuterte i 1998 med romanen Innestengt i udyr. Hun har gitt ut romaner, barnebok, essay, biografi og flere drama. En roman hun har skrevet, Få meg på, for faen (2005), ble filmatisert i 2011.

Jeg syntes at teksten vi skulle lese var veldig spesiell. Den skiller seg ut fra andre tekster jeg har lest. Personlig foretrekker jeg vanligvis mer tradisjonelle forfatterformer, men det var interessant å prøve å lese noe som jeg opplevde som veldig spesielt.

Olaug Nilssen

Fordypningsemnet 2

På skolen har vi nylig avsluttet arbeidet med fordypningsemnet i norsk. Her kunne vi velge å jobbe med et emne i faget, og deretter framføre arbeidet vi gjorde. Jeg valgte å jobbe med adaptasjon, og overgangen fra et medium til et annet. Jeg fokuserte spesielt på overgangen fra bok til film, og jeg ville se på hvordan formidlingen endret seg i de ulike mediene.

Grunnen til at jeg valgte å jobbe med dette, var at jeg liker å se på hvordan en historie endrer seg fra et medium til et annet. Jeg synes det er interessant å se hvordan en historie tilpasses når den går fra å være i bokformat, til å være på kinolerretet eller TV-skjermen. I mitt arbeid fokuserte jeg på historien om Charlie og sjokoladefabrikken. Jeg ville se på hvordan historien endret seg fra boken om Charlie og sjokoladefabrikken, skrevet av Roald Dahl, til filmen med samme historie, som kom ut i 2005. Filmen ble regissert av Tim Burton, og Johnny Depp hadde hovedrollen som Willy wonka.

Fordypningsemnet var bra å jobbe med, fordi jeg fikk jobbe veldig selvstendig med en selvvalgt oppgave. Det var veldig få begrensninger på hva vi kunne velge å jobbe med, noe som gav stor frihet. Jeg liker generelt å forberede og øve på noe, for så å fremføre arbeidet jeg har gjort. Dette gjør jeg blant annet gjennom min største hobby, musikken. Jeg skriver musikk, øver på musikken og fremfører det på konserter. Fordypningsemnet fungerte delvis på samme måte; jeg lagde en presentasjon, øvde på den og framførte arbeidet for læreren.

Det viktigste jeg lærte i arbeidet, var sannsynligvis gjennom tilbakemeldingene etter fremførelsen. Jeg fikk beskjed om at jeg burde være mer konkret, og gå mer i dybden på sammenligningen og analysen. Jeg var for overfladisk i analysen, og tok med for få detaljer. Oppgaven min var å sammenligne boken og filmen med den samme historien, og jeg har lært at det i slike oppgaver er viktig å ta med flere detaljer. Oppgaven er veldig konkret, og da er det viktig at jeg også besvarer oppgaven konkret.

Bilde fra filmen om Charlie og sjokoladefabrikken

Fordypningsemnet

I norskfaget på skolen holder vi på med fordypningsemnet i norsk. Her kan vi velge å jobbe med et emne i faget, for så å framføre arbeidet vi har gjort. Jeg har valgt å jobbe med adaptasjon, og overgang fra et medium til et annet. Her vil jeg jobbe med overgang fra bok til film, og se på hvordan formidlingen blir forskjellig i de forskjellige mediene. Jeg vil se på hvordan historien forandrer seg.

Jeg valgte å jobbe med litteratur og film, fordi jeg synes det er interessant å se hvordan historien endrer seg når den går fra et medium til et annet. Mange som først leser bøker, og deretter ser filmen om den samme historien, sier at de blir skuffet av filmen, eller at «boken var bedre enn filmen». Jeg tror kanskje at de føler dette fordi de dannet seg et bilde av karakterene og verdenen som beskrives, mens de leste boken. Når de deretter ser filmen, er ikke karakterene og historien helt slik de kjenner den igjen fra boken. Derfor føler de kanskje at ting ikke var som de forventet.

For å jobbe med oppgaven min, har jeg valgt å fokusere på historien om Charlie og sjokoladefabrikken. Boken om Charlie og sjokoladefabrikken ble skrevet av Roald Dahl i 1964, og handler om gutten Charlie Bucket, som får besøke sjokoladefabrikken til den eksentriske Willy Wonka. Det er laget to filmer om Charlie og sjokoladefabrikken. Den første kom ut i 1971. Den ble regissert av Mel Stuart, og hadde Gene Wilder i hovedrollen som Willy Wonka. Den andre filmen kom ut i 2005. Den ble regissert av Tim Burton, og Johnny Depp spilte Willy Wonka. Jeg har valgt å fokusere på den andre filmen, fordi jeg har den på dvd. 

Johnny Depp som Willy Wonka

Talemål

I Norge finnes det mange ulike talemål. For å plassere de ulike talemålene geografisk eller sosialt, ser vi på språklige trekk, også kalt målmerker. Et eksempel på et målmerke er uttalen av nektingsordet «ikke». På Sørøstlandet er formen «ikke» den vanligste, mens andre deler av landet sier «ikkje».

For min egen del, har jeg noen tydelige målmerker. I min dialekt har verb i infinitiv e-ending. Jeg sier for eksempel «å kjøpe» i stedet for «å kjøpa». Jeg har ikke palatalisering og ikke tjukk l. Jeg har heller ikke retroflekse konsonanter, og jeg uttaler p t k som p t k. Jeg har skarre-r, og sier «e(g)» i stedet for «jeg».

Det meste av dette tyder på at jeg kommer fra Vestlandet, noe som stemmer bra. Noe som er vanlig for Hordaland er at verb i infinitiv slutter på «a», mens jeg har e-ending. Dette kan kanskje være fordi jeg ble født på Sunnmøre, og bodde der litt før jeg flyttet til Sotra. På Sunnmøre er det nemlig vanlig med e-mål.

Jeg vil si at jeg og mine foreldre har ganske forskjellig talemål. Moren min kommer fra Sunnmøre, og har bodd der mesteparten av livet sitt. Faren min kommer fra Haugesund, og bodde der i hele oppveksten. Deres dialekter er selvsagt preget av dette, noe som gjør at mitt talemål er ulikt fra mine foreldre.

Adaptasjon

Innen litteratur viser adaptasjon til tilpasning eller ny produksjon av et litterært verk fra bok til film eller tilpasninger mellom ulike litterære genre, samt tilpasninger fra bok til teater, film til dataspill og så videre. Adaptasjon av litterære tekster til film har vært vanlig til alle tider, og mest vanlig er det å benytte en roman som utgangspunkt for filmmanus.

Når man leser bøker, tror jeg mange danner seg et bilde av hvordan handlingen foregår. Jeg tror noen lesere får et behov for å vise verden sitt syn på handlingen. Hvis disse leserne er regissører, produsenter eller manusforfattere, kan de bygge på historien i boken, og lage en film. Dette er noe jeg kan kjenne meg litt igjen i: Jeg spiller musikk, og når jeg hører en sang jeg liker, spiller jeg den på piano. Da lager jeg min egen versjon, med små endringer fra den originale versjonen. Filmskapere gjør kanskje noe av det samme når de leser en bok de liker.

På fredag i forrige uke var jeg på kino i Risør, og så filmen The Descendants, regissert av Alexander Payne. Denne filmen er basert på novellen med sammenavn, skrevet av Kaui Hart Hemmings. Jeg har ikke lest novellen, men jeg syns historien ble godt formidlet gjennom filmen.

Filmen Tatt av kvinnen er bygd på en roman av Erlend Loe. Filmen handler om et komplisert parforhold, der en mann føler seg invadert og erobret av en kvinne. Jeg tror temaet er undertrykkelse i parforhold. Kvinnen som beskrives i boka, ønsker å være «sjefen» i forholdet. Dette overdrives, og mannen i boka er naiv og lar seg lett dominere. Dette fører til at de kommer i mange spesielle situasjoner, og filmen blir morsom og underholdende. 

Fra filmen Tatt av kvinnen

Sidemål

Kunnskapsdepartementet la tirsdag 24. januar fram til høring et forslag om å endre norskfaget. Forslaget er utarbeidet av Udir, og innebærer blant annet at det skal være én skriftlig karakter i norsk. Denne karakteren skal omfatte ferdigheter både i nynorsk og bokmål.

Ved dagens ordning får elevene separate karakterer i nynorsk og bokmål. I tillegg får elevene en egen karakter for nynorsk. Derfor får elevene totalt tre karakterer i norskfaget.

Ved opptak til høyere utdanning, brukes ofte et gjennomsnitt av karakterer i alle fag som grunnlag for å komme inn på universitet eller høyskole. Når elevene bare får én karakter i alle andre fag, vil norskfaget, med sine tre karakterer, spille en stor rolle for det totale gjennomsnittet. Noen vil kanskje derfor hevde at norskfaget har fått for stor vektlegging. Dersom forslaget fra kunnskapsdepartementet blir vedtatt, vil antallet karakterer i norsk reduseres til to, noe som vil gjøre at faget totalt vektlegges mindre.

Personlig mener jeg at det er mye i norskfaget som burde endres. Jeg mener at det burde bli mer fokus på skrivetrening, og mindre på litteratur- og språkhistorie. Elevene trenger mer kunnskap om hvordan de skriver tekster som er nødvendige i livet. Et eksempel er jobbsøknader. Dette er noe de aller fleste trenger å skrive, men jeg kan ikke huske at vi har lært å skrive det på skolen. I stedet bruker vi tiden på å lese og analysere gamle tekster.

Når det gjelder forslaget fra kunnskapsdepartementet, er jeg for å sette sammen nynorsk og bokmål til én karakter. Jeg mener at norskfaget burde ha stor vektlegging, både fordi vi har mange timer norsk i løpet av videregående, og fordi norsk er viktig. Men at det skal telle tre ganger så mye som de fleste andre fag, er for mye.

Da jeg skulle velge hovedmål på videregående, valgte jeg det jeg alltid har hatt. Helt siden barneskolen har jeg hatt nynorsk som hovedmål, og dette har fulgt meg gjennom hele skolegangen. Men jeg tror likevel at jeg behersker mitt sidemål, bokmål, bedre enn mitt hovedmål. Jeg føler til en viss grad at jeg klarer å uttrykke meg på begge målformene, men dersom jeg må velge, skriver jeg helst på bokmål.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen

Ny kunnskap, ny litteratur og ny filosofi

Auguste Comte

Vi har fått i oppgåve å velje ein person som har vore med på å prege utviklinga i den moderne tidsalderen. Eg har velt å skrive om Auguste Comte. Eg vil i dette innlegget både skrive om Comte, og om nokre dei tankane han er kjent for.

Auguste Comte var ein fransk filosof, som vart fødd i 1798 og døydde i 1857. Han vart fødd i Montpellier, og var ein tilhengar av positivistisk tenking. Det vil sei at han støttar vitskap som er bygga på kjensgjerningar gitt gjennom erfaring. All viten i positivismen er avgrensa til sansedata, og denne viten kan berre nåast gjennom metodisk og vitskapleg observasjon av verkelegheita.

Comte regnast også som sosiologiens grunnleggar. Tanken om ein spesiell vitskap for det sosiale var ikkje unik for Comte, men måten Comte gjekk inn for og beskreiv dette på, var spesiell. Han meinte at sosiologien var den siste og største av alle vitskapar, og at den ville romme alle andre vitskapar og integrere og relatere desse inn i ei felles vitskap.

I dag er Auguste Comte kanskje mest kjend for loven om 3 fasar. Dette er ei universell lov som Comte meinte å kjenne igjen i alle vitskapar. Han meinte at samfunnet har gått gjennom 3 fasar: Teologisk, metafysisk og vitskapeleg. Han stempla den siste av desse fasane som positiv.

Eg kan relatere meg til nokre av tankane til Comte. Han meinte at ein burde avgrense vitskapen til observasjonar ein fekk gjennom erfaring og sansar. Dette kan eg vere einig i. Men han meiner også at ein kunne samle alle vitskapar i ei felles vitskap. Eg trur all vitskap er for omfattande til å samle, og eg meiner at ein ikkje kan blande alt inn i sosiologien.

Litterære program

Georg Brandes var ein dansk kritikar og litteraturforskar, som hadde stor innflytelse på skandinavisk litteratur på slutten av 1800-talet, og begynnelsen av 1900-talet. I sin forelesning Hovedstrømninger i det 19de Aarhundrets Litteratur (1871), kritiserer han den danske litteraturen. Han meinte at litteraturen sto stille, og at endringar var nødvendig dersom verda skulle gå framover. Forfattarar måtte begynne å ta opp viktige debattar, blant anna samfunnsproblem som omhandla religion og forholdet mellom kvinner og menn.

Georg Brandes 

Knut Hamsun var ein norsk forfattar, og blir av mange rekna som opphavet til den moderne roman. I forelesinga Fra Det Ubevisste Sjeleliv (1890), skriver han at han ynskjer meir fokus på det sjelelige, og mindre på det realistiske. Han vil skrive om individet og dei indre sjeletankane, og er motstandar av at litteraturen skulle innehelde typar og karakterar.

Knut Hamsun 

Hamsun og Brandes meinte altså to forskjellige ting. Brandes meinte at forfattarar burde ta opp samfunnsdebattar og skildre det fysiske miljøet; ikkje fantasiar og sjeleliv, mens Hamsun meinte at forfattarar burde skrive om individet og dei indre sjeletankane.

Personlig har eg ikkje lest så mykje, så det er vanskelig å uttale meg om kva slags litteratur eg liker å lese. Men eg meiner at litteraturen burde innehelde så mykje som mogleg. Eg meiner at debatt om samfunnsproblem er bra, men eg meiner også at det er interessant å diskutere eller skildre dei indre sjeletankane. Derfor meiner eg at ein burde kunne skrive om begge deler.

Nyrealismen

Vi har fått i oppgåve å skrive eit blogginnlegg om nyrealismen. Vi fekk to oppgåver, og fordelte oppgåvene mellom meg, Morten Mehus og Aleksander Jørgensen. Eg skreiv om romanen Kransen, Aleksander Jørgensen skreiv om Markens Grøde og Morten Mehus skreiv om Sommarkvelden. Oppgåvene vi skulle løyse, var:

Oppgåve a 
Den nyrealistiske diktinga frå første halvdel av 1900-talet gjenspeglar store endringar i det nye hundreåret og tar for seg både personlege pg politiske utfordringar i samtida. Kva endringar og utfordringar kjem til uttrykk i dei tekstane gruppa har lese?

Oppgåve b 
Nyrealistane prøvde å skape eit realistisk og truverdig bilde av menneske og miljø i diktinga si. Kva for litterære verkemiddel bruker dei for å  skape dette bildet? (Forteljarposisjon/synsvinkel, komposisjon, personskildring, miljøskildring og språk)

Eg byrjar med å svare på begge oppgåvene om Kransen.

Sigrid Unset

Oppgåve a.

Romanen Kransen ble skrevet i 1920 av Sigrid Undset. Historia handlar om Kristin Lavrandsdatter, og handlinga er lagt til 1300-tallet. Romanen tar opp problematikken rundt arrangerte ekteskap, og viser Kristin som blir veldig forelska i Erlend Nikulaussøn. Problemet er at faren til Kristin, Lavrans, har inngått ein avtale med Anders Darre om at hans son, Simon Darre, skal gifte seg med Kristin.

Utdraget i læreboka Tema, fortel om ein fest der Kristin og Erlend for første gang tilbringer tid åleine saman. Dei tilbragte natta saman, og Erlend seier blant anna: «nu kan jeg aldri bli glad hvis jeg ikke kan få deg».  Erlend og Kristin vil ha kvarandre, noko som blir problematisk i forhold til avtalen mellom Kristins far og Anders Darre.

Dette er eit eksempel på ein samfunnsmessig endring i Noreg dei siste hundre åra; tidlegare var motivasjonen for å inngå ekteskap i hovudsak praktisk, med tanke på økonomi, rykte, religiøsitet osv. Då var det vanleg at foreldra fann passande partnarar til barna, slik at dei fekk ein partner som passa. I løpet av dei siste hundre åra har dette endra seg i Noreg, og motivasjonen for å inngå ekteskap i dag handlar meir om følelsesmessige årsaker. Problemet med den gamle ordninga ser vi i Kransen, då det er tydelig at det er Kristin og Erlend som passer saman følelsesmessig; ikkje Kristin og Simon. Men Kristins far har inngått ein avtale med Anders Darre, fordi han meiner at Simon passer bra.

Oppgåve b.

I Kransen bruker Sigrid Undset fleire litterære verkemiddel for å skildre menneske og miljø realistisk og truverdig. Ho skildrar omgivelsane detaljert, og bruker fargane til å skape dei riktige kjenslene rundt stemninga. Eit eksempel på dette er at det brente raude bål på vollen på festen. Synsvinkelen til forteljaren er 3. person, som følgjer Kristin. Teksten er bygd opp kronologisk, og handlinga begynner ein kveld, og sluttar neste morgon. Det brukast eit lett og konkret språk, og i teksta er det blant anna eit dikt, som blir sunget av ein dansk musikar.

Eg vil no svare på oppgåvene om Markens Grøde. Dette er det Aleksander Jørgensen som har skreve:

Oppgåve a.

Markens grøde handlar Isak som byggjer ein gard på eit område han kallar Sellanrå. Etter kvart kjem det fleire nybyggarar som også slår seg til ro på Sellanrå og mange garder veks fram.

Den største endringa som kjem i dette romanutdraget er når Isak går hen og skaffar seg ein ekte slåmaskin som er drevet av hestekraft. Ljå er nesten ikkje viktig lengre og heile jordbruket vært effektivisert. Familien ser innrettinga med store auger. Slå gutane spøkjer om at no slepp dei å ta fram ljåen meir.

Samtidig med den nye innretninga kjem det også utfordringar. Som oftast når noko er heilt nytt og spennande, så kjem det ofte ut på sals marknaden  før det er skikkelig godt utbreidda og gjennomført. Derfor er det ofte mykje produksjonsfeil og problem  på desse innretningane. Denne utfordringa møter dei når dei skal utnytta maskina og slå åkrane med dei. Slåmaskina stoppar, verker ikkje og tullar seg fleire gonger mens dei prøver den. Når alt vert forenkla, kjem det likevel alltid nye utfordringar som ligg og lurer.

Ein anna utfordring som vi møter på i teksta går på det meir personlige. Når Isak skaffar seg maskina, følgjer det også med ein bruksmanual som må lesast. Aldri før har Isak hat noko grunn til å kunna lesa, men no i den moderne framtida med nye moglegheiter og innretningar, må han lese manualen. Den ender med at den eine sonen må lesa for han og den nye innretninga ender nok ein gong med ei utfordring.

Oppgåve b.

I realismen visar dei alltid det mest realistiske bildet av menneske og verda. I Markens grøde er forteljar posisjonen slik at han er allvitende. Det gjer slik at ein veit alt om alle som er med, og dermed kan sjå forteljinga frå deira posisjon. Komposisjonen i teksten er delt opp i tydelige avsnitt. Forteljinga går i kronologisk rekkefølgje slik at det er lett å få med seg heile løpet. Den har også ein oppbygging som verker som ein spenningsgraf som er konstant aukande. Dette er når han får maskina og skal sette den i bruk og. Etter som dette er eit utdrag får me ikkje særleg mykje personskildringar, ettersom dei fleste er allereie skildra. Miljø og ting, for eksempel maskinen er godt skildra. Språket er frå si tid, gammal norsk.

Eg vil no svare på oppgåvene om Sommarkvelden. Dette er det Morten Mehus som har skreve. Han har bokmål som hovudmål. Derfor er denne delen skreve på bokmål:

Olav Duun

Oppgave a.

Romanen Sommarkvelden ble skrevet i 1920 av Olav Duun. I historien møter vi Odin og moren. Problematikken i historien er at moren til Odin har giftet seg. Dette fører til at Odin må flytte, selv om han bare er syv år gammel, og skal i fortellingen møte en familie som han skal være gjetergutt for.

Vi treffer på flere punkter i denne teksten, hvor det ene er sorg og adskillelse. Dette ser vi godt slik det blir skildret i tankene deres: ”Han såg berre halvt på henne. Så drog det etter seg. Glad? Det visste han no ikkje; men han skulde bort å vera; dei var på vegen no; for dei kunde ikkje han han lenger heime, no nå ho mor hadde gifta seg og han farfar hadde gitt ifrå seg og skulde på kåre. Han rente fort igjenom tankane, og andlete skifta i einingen. Så seier han, gammal og stødig, - det er ein ny Odin å høre på:” Når det er snakk om adskillelse ser vi også at det er innblandet savn. Det ser vi i dette utdraget; ”Og så var det moblåe natta der ho gjekk: Alt ho såg på så sov det. No måtte han vel sova snart, han Odin òg? Og kvifor skulde han ikkje lida straffa i lag med meg? For du må det, Odin. Det er ikkje annan veg å gå…”.

Oppgave b.

I Sommarkvelden beskriver Duun alt som dukker opp i fortellingen detaljert. Han beskriver både lyden, menneskene og verden rundt menneskene. Alt fra lysstråler til duften av bjørkeskogen. Dette gjør at vi kan ikke bare tenke oss til hvordan det er der og hvordan det ser ut, men til og med føle at vi er der. Høre lydene og til og med kjenne duften hvor de er i fortellingen.

Duun går dypt inn i følelsene til personene i fortellingen. Språket er også gammelt og formelt, som gjør denne teksten vanskelig å tyde og forstå. Fortelleren er utenforstående og autoral, og vi får innblikk ved å stå på ved siden av og høre tankene til personene.

I tillegg til oppgåve a og b, hadde vi ei oppgåve til. Dette var oppgåve c, og den sa:

Oppgåve c.

Du har no lese tekstar frå første halvdel av det 20. hundreåret. Korleis likte du desse tekstane, og kva var det du likte eller mislikte med dei?

Tekstane handlar om utvikling, og det likte eg. Eg liker når verda går framover, og eg liker historier om utfordringane som kan oppstå når vi har utvikling. 

Forfattarportrett

Jonas Lie

I haust hadde eg ein presentasjon på skulen om forfattaren Jonas Lie (1833-1908). Han er kjent som ein av dei fire store norske forfattarane frå realismen, og har mellom anna skrevet Lodsen og hans hustru, Gaa Paa! og Familienpå Gilje. Verka hans er ganske typiske for realismen, fordi dei ofte omhandlar forholdet mellom individ og samfunn, og inneheld kritikk av institusjonar, mellom anna ekteskapet (som eg tidlegare har skrevet eit innlegg om).

Som eg skreiv i førre innlegg, har eg ikkje noko spesielt forhold til skjønnlitteratur. Eg trur ikkje eg har grunnlag for å vurdere kva forfattarar som er gode og dårlege, og eg har heller ikkje lest nok til å uttale meg om kva for nokre forfattarar eg liker best.  Frivillig har eg berre lest éi bok ferdig, frå perm til perm. Dette var Da Vinci-koden, som er skrevet av Dan Brown. Eg likte denne boka, og kan vel kanskje derfor seie at Dan Brown er ein av mine favorittforfattarar. 

Dan Brown